Tekst av Nuri Sakong
USTABILE MINNER

Menneskelig eksistens som handling og historie:

Mennesker eksisterer gjennom handling. Gjennom våre handlinger og valg foretar mennesket dets søken etter mening og innsikt. Vi lever det filosofen Hannah Arendt kaller "Vita activa, active life". Vi er som vesen tilbøyelig til å gjenta våre tanker og handlinger ikke ulikt Sisyfos, dømt til hver dag å rulle en kampestein til toppen av et fjell, for så å se den trille ned tilbake. Selv kommer vi kanskje aldri til toppen av fjellet i våre liv, men undertiden utvikler vi oss og får innsikt og forståelse om tilværelsen. 

Som Aristoteles påpeker (og som alle småbarnsforeldre vil kunne bekrefte) er vi av natur nysgjerrige. Vi tenker og stiller spørsmål om fortiden vår i nåtiden, som igjen umiddelbart blir en del av fortiden. Gjennom vår sannhetssøken, observerer, utforsker, og gjenskaper vi fortiden, for på den måten prøve å bevege oss mot en bedre fremtid. Vi kan ikke fjerne eller løsrive oss fra fortiden, den er allerede begått. Historiens vind blåser ubarmhjertig videre. Vi kan likevel bidra til den felles historiske hukommelsen ved «nedtegninger», eksempelvis i form av tekst og/eller kunst. Kunstuttrykk vil kunne fange og formidle det som blir fortidens stemninger og historier, og bidra med perspektiver for ettertiden gir oss bedre forståelse for det som har passert. Kunstnerens skapelse av et verk er å omsette det åndelige, sanselige og mentale erindringer og innsikter til handling. Dette er Vita activa. Kunsten kan derfor være en linse og kilde til innsikt om hvor vi har vært, hvor vi er, og hvor vi er på vei. 

Om «ustabile» og «minner»:

Ustabil: ikke stabil, skiftende, ustadig

ustabilt vær / ustabile forhold / et ustabilt fotballag / ustabil arbeidskraft / ustabil likevekt

Minner: evne til å minnes, hukommelse

ha godt, dårlig minne / episoden bet seg fast i minnet

Kunstnergruppen FEM har tatt for seg et engasjerende og tidsaktuelt tema, som angår oss alle og kan betegnes som universelt.

Vi eksisterer alle i det samme universet. På tross av ulikhet i nasjonalitet, språk, religion og ressurslikhet, må vi alle ta del i den menneskelige tilstanden og er alle på vår egen måte båndlagt av det som kom før.  Vi deler det faktum at vi er et ufullkomne vesen som lever fra et kaotisk, ustabilt øyeblikk til det neste. Derfor eksiterer minnene våre også i en ustabil tilstand: Livet vårt er alltid i endring. Vi får mangfoldig erfaring som vi som enkeltindivider omfavner og håndterer vidt forskjellig. Dermed blir den kollektive prosessen med å nedtegne, erindre, og skildre fortiden individualisert, uorganisert. Den er også ofte motstridende og ufullkommen. Når våre individuelle minner er ustabile vil også den kollektive historien være ustabil.

Historie er ikke bare en fortid som har passert. Historie og minner er noe mer enn bare fortid.  Det krever i tillegg en innsynsprosess og registrering av fortiden, slik at denne kan forbli hos oss. «Den konstante dialogen mellom nåtid og fortid blir gjentatt». Vi vedlikeholder kontinuerlig historien vår og bygger fremtidens historie i konteksten av den som allerede foreligger.

Den ustabile kunsten:

I denne utstillingen har historie[r] og minne[r] blitt gjenskapt ved kunstnernes konkrete handlinger. Det kan også hevdes at de skaper en nye minner ved å skille, assimilere, organisere og representere sine egne sanseinntrykk og erindringer. De har tatt valget om å løfte frem noe fortidig og omsette det til noe konkret som kan erfares i nåtid. Noe som før var en forestilling erfart (fortid) av den ene, er nå omformet til noe som kan erfares (nåtid) av flere. Kunstneren får innsikt i sin egen historie, artikulert gjennom sine verk. Tilskueren tilbys via utstillingen å bli med på reisen, men uten garanti for at oversettelsen fra fortid til nåtid vil forstås identisk for alle. Dette er heller ikke målet. Denne tolkningsheterogeniteten innebærer også nødvendigvis at kunstverket på sitt vis bidrar til det ustabile. 

Den ustabile observatøren:

Mennesket blir kastet inn i sine liv. Gjennom våre handlinger, samt den historiske og sosiale konteksten vi befinner oss i, påvirker vi samtidig som vi blir påvirket av hverandre. Vi former hverandre konstant. Både som et individ «jeg» og som et kollektivt «oss». Vi vet ikke hvilken vei røttene våre går, men vi hjelper hverandre sammen å dyrke en skog som ingen av oss har kontroll over. Vi er fanget i en lang rekke av komplementære forhold av ustabile liv bygget på ustabile erindringer.

Desto lenger vi lever og mer vi erfarer, des flere minner blir innprentet i tidslinjen vår. Selv om mange av våre mest intense minner kan virke evige og uforanderlige, er hukommelsen vår skjør og feilbarlig. Vårt mest grunnleggende verktøy for å erindre fortiden er ufullkomment. Når vi henter frem et minne, endres dette litt for hver gang. Vi foretar små redigeringer uten å selv vite være det bevisst. Det som faktisk skjedde, blir gradvis skiftet ut med noe annet – det vi husker skjedde. Vi er som individer og samfunn utviklet til å drikke dypt og grådig fra Lethe. Vi vil sjeldent kunne fjerne oss fra fortiden helt og holdent, men vi er i konstant fare for å manipulere våre historier og erfaringer i tråd med våre egne fordommer, misoppfatninger, og preferanser. Vi har et grunnleggende anlegg for plastisitet i våre minner, noe som både mulig- og nødvendiggjør at vi må bygge våre kommende historier kun delvis på det som tidligere faktisk har funnet sted. 

Oppsummert:

Vi må erkjenne og tilgi våre ustabile historier på reisen i våre liv. Vi vever våre minner med egne hender gjennom hele livet. Dersom vi skal ha noe håp om å bli klokere (både som et individuelt «jeg» og som et kollektivt «oss»), med henblikk på hvor vi har vært, hvor vi er, og hvor vi er på vei, vil vi alltid være avhengig av andres nedtegninger og formidlinger. Vi må dog være var; både nedtegningen og vår egen observasjon er mangelfull og derfor iboende ustabil. Ved iherdig og nøysom innsats vil likevel fortidens hendelser, sanser, inntrykk og perspektiver kunne viderebringes og omsettes til dyrebar kunnskap og verdifull erkjennelse. Ved å omfavne vår sannhetssøken som en del av våre gjentagende, daglige handlinger (vita activa) vil vi kunne stå støtt også i det ustabile landskapet. 

Vi vil alltid slukke tørsten i Lethe. Så lenge våre minner er upålitelig er det alltid noe mer som gjenstår å avdekke, redde, eller bevare. Som Sisyfos må vi innfinne oss med at arbeidet aldri vil sluttføres, samt lære å omfavne dette som et gode.

1. Hannah Arendt, The Human Condition (1958)

2. Albert Camus, The Myth of Sisyphus (1956)

3. E.H Carr, What is history (1961)

4. Glemselens kilde.

__________________________________________________________________________________________________________________________________

Byens metafysikk

Anita Tjemsland - Into the City

…
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menneskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.

Fra "Storbynatt" av Rudolf Nilsen

Anita Tjemsland har de siste årene gjort en motivmessig u-sving; fra det urbane via det rurale tilbake til det urbane. Hun har også beveget seg tilbake til fargene, etter mange års utforsking av sort-hvitt-formatet og den enkle streken. Det vil si, hun har ikke helt forlatt streken. Alle de fargesterke bildene i denne utstillingen har sitt utgangspunkt i trykk Tjemsland har laget tidligere, som hun har transformert til ekspresjonistiske, fargesterke malerier.  

Utgangspunktet for Tjemslands kunst er det hun ser, det hun sanser. Motivene finner hun alltid ute. Utenfor det hjemlige, trygge, sin egen komfortsone. Tjemsland finner naturen overveldende, kaotisk og til en viss grad truende. For henne oppleves byen mer strukturert, mer ordnet, sivilisert. Likevel, i storbyens vrimmel er det lett å miste følelsen av at inntrykkene er til å stole på. Hva er det egentlig en ser? Bedrar sansene? 

Byen er et sentralt motiv i moderne kunst. Men i Tjemslands bilder framstår ikke byen som et sosialt møtested. Tross de muntre fargene er det få eller ingen mennesker å se. De forenklede byportrettene fungerer da kanskje heller som en strategi for kunstneren, en måte å ta tilbake kontroll? Ved å gi sanseinntrykket form, konkretiserer og holder hun fast det hun har sett og erfart.   

Tjemslands fascinasjon for by-landskapet, med dets linjer og former, avslører seg allerede i preposisjonsbruken i utstillingstittelen: Into the City. "Into" (inn i) - i motsetning til "to" (til) - indikerer en bevegelse innover. En vilje til forflytning fra en posisjon inn i et annet rom eller en annen tilstand. Kunstneren søker med andre ord en nærhet, både romlig og følelsesmessig, til sine urbane landskap. Dermed blir bildene et forsøk på å beskrive og forstå både det hun ser og det hun føler. 

Underlaget for utstillingens malerier er som nevnt grafiske blad fra Tjemslands tidligere produksjon. Det særegne uttrykket i disse skyldes kunstnerens spesielle teknikk. Med utgangspunkt i fotocollager tegner hun motivet på papir. Tegningen preges deretter inn i plexiglass med en koldnål eller loddebolt før glasset svertes. Tilslutt føres platen gjennom en presse for å overføre motivet til papiret. Både platene og de ferdige trykkene bearbeides i stor grad for hånd, for å gi et organisk, levende uttrykk. 

Farger har til alle tider inspirert kunstnere og vært et viktig verktøy i komposisjonen av et bilde. Siden renessansen har synet på fargens rolle vært delt. Der noen kunstnere legger vekt på fargen som bærende element, har andre streken og tegningen som grunnlag og lar fargen spille en underordnet rolle. I Into the City henter Tjemsland erfaring fra begge retninger. De strenge linjene i by-komposisjonene er tilført raske, intuitive pensel- eller pastellkritt-strøk, i fargelag som oppløser og abstraherer motivene. Bildene framstår som impresjonistiske og uanstrengte, den livlige koloritten og de heftige strøkene tilfører motivene en kvalitet som sort-hvitt-arbeidene hennes ikke har. 

Bilder med tegningen som bærende element ses ofte som analytiske og rasjonelle, mens koloritt tilfører temperatur og følelser. I Into the City kan det virke som om Tjemsland først har rasjonalisert og konkretisert det hun har sett, før hun slipper løs følelsene for motivet. Dermed blir bildene også en utforsking av grenselandet mellom det kontrollerte og det ukontrollerte, hvor kraften i streken, strøkenes heftighet og samspillet mellom fargene blir avgjørende for hvordan vi tolker bildene. 

Hva vi føler i møte med Tjemslands sterke motiv, vil være farget av hvem vi er og de personlige erfaringene vi har gjort oss. 

Karin Sunderø

September 2017

Den kultiverte naturen

Anita Tjemsland - Wind Wispering in Trees

27.08 – 02.10.2016

…

Ein tenkjer liksom at ein alltid

har sett sitt liv gjennom

mjuke, nakne greiner

og grove greiner med tjukk bork

Samanfiltring av luft og liv

Og av alt som strøymer

Tarjei Vesaas, ”Gjennom nakne greiner”

De siste årene har Anita Tjemsland gjort en motivmessig vending fra det urbane til det rurale, fra lett gjenkjennelige, abstraherte byrom, til en utforsking av Jærlandskapet som motiv. I Wind Wispering in Trees har hun beveget seg enda lenger. Helt inn i skogen. Likevel. Et av spørsmålene som kan stilles i denne utstillingen er om forflytningen er reell eller tilsynelatende. Kanskje har Tjemsland bare flyttet blikket til andre typer menneskeskapte byrom?

Det særegne uttrykket i Tjemslands grafikker skyldes hennes spesielle teknikk. Med utgangspunkt i fotocollager tegner hun motivet på papir. Tegningen preges deretter inn i plexiglass med en koldnål eller loddebolt før glasset svertes. Tilslutt føres platen gjennom en presse for å overføre motivet til et dyptrykkpapir. Trykkplatene bearbeides imidlertid i stor grad for hånd, for å gi et organisk, levende uttrykk. Prosessen er krevende tidsmessig, men også fordi faren for uønskede variasjoner i opplaget øker. Gevinsten er bilder som framstår som impresjonistiske og uanstrengte. Tjemsland stiller ofte også ut plexiglassplatene til grafikkene. Så også i denne utstillingen. De framstår som små installasjoner i rommet og visualiserer motivet i utstillingen i tredimensjonal form.

Wind Wispering in Trees viser, som tittelen sier, bilder av trær og skogholt. Arbeidene er holdt i et mer intuitivt formspråk en vi er vant til fra Tjemslands tidligere arbeid. Det kan virke som om det organiske utgangspunktet har gitt formmessige føringer. Bildene er figurative, men motivene framstår som oppløste og abstraherte, og forenklet til et nivå som gir dem en arketypisk karakter.

Kunstnere har til alle tider vært inspirert av naturen. De har malt ville og sublime landskap og pastorale idyller. De har formidlet allegoriske fortellinger og impresjonistiske stemningsbilder, både i litteraturen og billedkunsten. I bruken av naturen som meningsbærende motiv står Tjemsland altså i en lang tradisjon. Gjennom bruk av metaforen skog viser hun til noe mer enn linjer, form og mellomrom i sine arbeid. Trekronenes innfløkte og uoversiktlige, men også vakre og velskapte flettverk, kan leses som mønstre i tilværelsen. Mønstre hvor også mellomrommene – lys og luft – spiller en viktig rolle.

Trær og skog er blant de sterkeste og mest allmenngyldige symbolene vi har. De har en sentral plass i religion og mytologi, og brukes ofte som bilde på underbevissthet, livssyklus og årstider. Enten det gjelder norrøne Yggdrasil eller visdommens tre i Edens hage, ses treet som et symbol for kunnskap - og dermed også på ånd. Ved bruken av så ladede motiv åpner kunstneren for tolkning og for betrakteren til å opptre som meddikter i hennes univers.

I Wind Wispering in Trees blir vi føres vi tilsynelatende ut i naturen. Men motivene bedrar. De er ikke hentet fra den ville, ukontrollerte urskogen, men fra ulike byrom. Noen av motivene viser kultiverte parker, andre viser busker og trær bak en garasje, på en tilgrodd tomt eller i andre ”ikke-landskap”. Dermed blir bildene også en utforsking av grenselandet mellom det kontrollerte og det ukontrollerte. Tjemsland problematiserer forholdet mellom det ivaretatte og det forsømte, mellom kultur og natur, ved ikke å antyde for betrakteren hvilke bilder som viser hva. Slik blir vi overlatt til selv å tenke gjennom mulige forskjeller.

Tjemsland utforsker grensefeltet mellom det entydige og det flertydige. For henne er skogen besjelet og uberegnelig. Noe som omslutter og griper tak i. Et sted hun ikke føler at hun hører til og som ikke vil beskytte henne om hun skulle gå inn dit. Kunstnerens paradoks er at hun vet at også mennesket er natur, og at muligheten til å distansere seg fra det ukontrollerbare er marginal. Så fremmer kanskje disse bildene et spørsmål: Gir kultur oss en mulighet til kontroll over våre liv?

Vår respons vil være farget av hvem vi er og våre personlige erfaringer.

If it were not for the earth in our work,

the air would fly away,

neither would the fire have its nourishment,

nor the water its wessel.

Hilary Mantel, ”Fludd”

Det er en fin sammenheng i Tjemslands arbeider, mellom motiv, form og innhold. Elementene spiller sammen, underbygger og utvider våre fortolkningsmuligheter, og legger lag til lag av betydning. Den sobre bruken av gråtoner framhever det innholdsmessige og formale framfor det estetiske, og får arbeidene til å framstå som refleksjonsobjekt for betrakteren.

Karin Sunderø

August 2016